Fakler på plassen ved byparken viste vei for både Per og Pål og alle de andre som fant veien til byens varme og opplyste storstue – Kongsvinger-kulturens «Soria Moria» – i hjertet av byen denne mørke høstkvelden.
Lars Thyholdt fremstår som selveste Askeladden selv når han inviterer til en ny aften. Han observerer, reflekterer, ser muligheter, og evner å se både lokalsamfunnet og verden med et satirisk skråblikk som oser av lun humor.
SE FILMKLIPP NEDERST I ARTIKKELEN.
Og aftenen starter med eventyret om Kongen som ville bygge et skip som kunne gå like godt til lands som til bunns. Men i den Thyholdtske verden ender eventyret selvsagt på en litt annen måte. Etter at glåmdølene Per og Pål har forsøkt seg uten å lykkes ender eventyret der, for hvor er Askeladden?
Lars Thyholdt har med seg store musikalske kapasiteter i forestillingen. Bjørge Verbaan trakterer tangentene på en fabelaktig måte, Kjetil Hjerpsets bass skaper en herlig tyngde og Even Finsrud på trommer har en innlevelse og variasjon som sitter så utrolig godt.
Thyholdt starter med en utfordring om at det er for mye positivt i lokalavisen for tiden, og at det er vanskelig å finne saker man kan lage god satire av. Men som flue på veggen, kan man sikkert finne ut mye av det som sies innenfor lukkede dører.
Kan hende må det en bergenser til for å vise jordnære folk fra Norges største skoger og vakreste vannvei at vi har mye å være stolte av.
Han løfter frem skogsarbeideren Børli, og som en 57-årig empatisk bergenser som kanskje burde ha Brann som sitt favorittlag, er det KIL han gjerne vil spille for.
Det er få som evner å vise oss historien til Kongsvinger og distriktet som Lars Thyholdt kan. Han tar oss med elvelangs fra vandrespillet fra 2009, og leder oss gjennom århundrene i byen som ligger der så fredelig ved kneet til Norges vakreste vannvei, og vi føler at det er så nært. Det er vår identitet, og han hjelper oss å se det.
Han er stolt over oberst Krebs, helten fra Lier og Matrand, som kjempet for nordmennene i 1814, men han husker også på de som blir glemt. Hverdagsheltene før og nå som ikke blir nevnt, som ikke får noen statue, eller sin historie skrevet ned.
Når Lars ser nåtiden i fremtidens øyne, er det ironien om hvordan vi lever livene våre i sosiale medier som får gjennomgå. Han treffer spikeren på hodet når han omtaler jaget etter likes, overflatiske oppateringer og frykt for å si hva man egentlig mener i redsel for å være alene om sitt ståsted.
Med glimt i øyet funderer Lars Thyholdt på å lage en musikal, og med et ironisk skråblikk på medieoppstyret om sykehuset i sommer, er det lett for en kreativ kunstner å finne tekst og toner til det å være pasient.
Og Thyholdt var selv pasient for en tid siden. I en herlig befriende selvironisk sang om hvordan det er å ta koloskopi, fikk han salen til å gapskratte med egne opplevelser.
Lars Thyholdt byr på en helaften som går så altfor fort. Han sier selv at denne forestillingen kanskje burde hete «En natt med Thyoldt» siden den første forestillingen het «En aften med Thyoldt».
Jeg gleder meg til «En enda nyere aften med Thyoldt». I mellomtiden anbefaler jeg alle å dele denne aftenen med ham.
