For 3 år siden begynte Hanne Stolt Wang, som til daglig jobber som rektor på Vennersberg skole, å sette seg et mål om å gå til toppen av Kilimanjaro. Hun kviet seg litt med tanken på å reise alene, og ville gjerne ha med seg en person til. Det var ingen som bet på før hun spurte sin rektor-kollega på Tråstad ungdomsskole, Camilla Nygaard, på en tur de var på sammen i London i januar i år.
– Ja, det høres spennende ut, sa Camilla, og i løpet av en måneds tid hadde de bestilt turen til Tanzania med mål om gå opp til Afrikas tak, og forberedelsene startet.
Drømmen om Afrikas tak
Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell, med Uhuru Peak som høyeste punkt med sine 5895 meter over havet. Å gå til toppen av Kilimanjaro handler mye om å tåle lange gå-etapper i etter hvert veldig tynn luft. Man går gjennom alt fra frodig jungel og skog via goldt månelandskap opp til spesielle isbreer på toppen.
Mange har tatt turen, noen har også måttet gi seg på grunn av høydesyke, og noen har rett og slett ikke tålt påkjenningen. Temperaturforskjellene er selvsagt også store, med fuktig tropevarme ned til rundt – 10 grader på toppen.
– Hvorfor Kilimanjaro?
– For det første er Afrika eksotisk i seg selv, og Kilimanjaro har alltid virket spennende. Dessuten handler om å sette seg et mål og jobbe mot det, sier Hanne.
Hun sier at det ikke har vært interessant å klatre i fjell med isbreer og snø, men at også både kulturen og folket har bidratt til at Kilimanjaro har vært en spennende utfordring.
Gode forberedelser og planlegging
De har forberedt seg godt til turen med trening, både fysisk og mentalt og gjennom god planlegging.
– Vi har hatt 12 timers økter med tunge sekker på ryggen, og gått i flere dager på Finnskogen for å vite at vi kunne holde ut over tid, forteller Hanne.
De gikk Galdhøpiggen tidligere i vår, og sier med glimt i øyet at det opplevdes som en grei ”ettermiddagstur” sammenlignet med turen de hadde opp til nesten 6000 meter på Uhuru Peak.
– Vi lo hele veien opp til Galdhøpiggen, for vi hadde brefører som hadde vært på Mount Everest 8 ganger, så Camilla fant ut at for han var turen opp dit som om vi skulle gå inn på kjøkkenet og hente oss et glass melk, ler Hanne hjertelig.
– Hva mener dere er viktig for å klare å nå målet om å komme seg til toppen av Afrikas høyeste fjell?
– Man må være i grei fysisk form, ha en positiv innstilling og mye humor. Den mentale innstillingen betyr minst halvparten om man skal klare det, sier Camilla.
Camilla og Hanne reiste med reisebyrået Hvitserk, som arrangerer ulike aktivitets- og opplevelsesreiser i verden. De gikk Rongai-ruten, som går over 6 dager. De forteller at det var 20 stykker med i reisefølget, som var i alderen 21 til 59 år.
Det var alt fra studenter til direktører, rådmenn – og rektorer, og alle hadde kun ett mål – å nå toppen.
– Det mest slitsomme noen gang
– De første fire dagene gikk veldig greit. Det var lange dager og slitsomt å gå, men kroppen fungerte greit og vi klarte å holde på motivasjonen, forteller Hanne.
Den siste natta begynte de å gå ved midnatt, og nådde toppen halv åtte om morgenen. De måtte gå veldig sakte på grunn av den tynne lufta, og hadde pauser hele tiden for at kroppen skulle klare det.
– Den siste natta var det mest slitsomme jeg har opplevd hittil i livet, sier Camilla med et langt utpust.
Og det var nettopp pusten som var utfordringen på grunn av høyden.
– Det var noen i reisefølget vårt som reagerte på høyden, og ble litt dårlige, men vi var alle veldig godt ivaretatt av guidene, og alle som var med og hjalp og støttet hverandre, så vi klarte oss bra, forteller Hanne.
De forteller at det er veldig spesielt når en gruppe som ikke kjenner hverandre fra før skal leve så tett på hverandre i 7 dager. Det ble satt opp camper med telt på ulike høyder underveis, med et eget dotelt, som ble hyppig brukt.
– Vi drakk jo 3-4 liter væske i døgnet, så da vi sov hørte vi glidelåsene i teltene gikk opp og ned hele natta, fordi folk måtte ut i doteltet, ler Hanne.
Støtte og samhold
Til tross for at gruppen ikke kjente hverandre før de startet på turen, var fellesskapet underveis veldig sterkt. De byttet på og snakket sammen, og det ble mange personlige samtaler med alle underveis.
– Det handlet om at alle hadde et felles mål, og vi opplevde ulike utfordringer og hindringer underveis, både fysisk og mentalt. De som følte seg sterke hjalp og støttet hverandre, og det gikk på omgang, forteller Camilla.
-Vi hadde en guide som var utrolig dyktig. Han snakket aldri om det endelige målet, som var toppnatta, men på hvert kveldsmøte hadde vi fokus på oppgavene som lå foran oss dagen, slik at alle var forberedt på hva vi skulle klare den dagen, sier Hanne.
– Det dreide seg også om å ta vare på de som var syke, slik at gruppa som helhet skulle klare oppgaven neste dag, og at de som kanskje ikke ville klare det ikke mistet motet, men kunne tenke på at de skulle klare de neste timene, den neste dagen, utfyller Camilla.
Etter nedstigningen fra Kilimanjaro fikk Camilla og Hanne en ekstra ”bonus-dag” med safari i Arusha National Park, og har nå vært hjemme noen dager. De sier at opplevelsene fortsatt føles litt uvirkelig, og at de trenger litt tid å bearbeide det de har vært med på.
Til tross for en noe strabasiøs og forsinket retur fra Tanzania grunnet stengt flyplass i Istanbul der de skulle mellomlande, fikk de på egen hånd ombooket flybillettene sine, og kom hjem via ulike flyplasser, en dag senere en planlagt.
Læring som man kan med seg tilbake i jobben
– Dere nådde toppen – hva nå?
– Jeg føler at det viktigste jeg har lært er at jeg klarte å jobbe mot å nå et mål, jeg er glad for at både kropp og hode fungerte, jeg vet mer om mine muligheter og begrensninger, og ikke minst å vite at jeg tør og kan en hel del, sier Hanne.
Hun er bevisst på at hun kan ta med seg alt dette inn i jobben sin som rektor på Vennersberg skole i Kongsvinger.
– Noen refleksjoner jeg har gjort meg er hvordan vi kan jobbe godt sammen i en gruppe og få resultater selv om vi er ulike. Det er viktig å akseptere at vi er forskjellige, og at vi ikke bruker energi på om folk er slik eller sånn. Det handler om at vi skal jobbe sammen og mestre – hver dag – og da må vi ha fokus på det som er viktig, sier Hanne.
– Vi trenger både kortsiktige og langsiktige mål, og det handler mye om å klare dag for dag, eller steg for steg. Og så må vi akseptere at vi kanskje ikke når det målet langt der framme, men at vi faktisk når mange mål på veien, sier Camilla.
Det handler om mestringsfølelse
Som rektorer på hver sin skole, har de felles referanser om hva det vil si å mestre og hvor viktig det er å være stolt av alt man får til.
– Å være rektor handler ikke om mål for læringsresultater om 5 år. Det er denne dagen som gjelder for hver enkelt elev, og da må vi ha fokus på at hver enkelt skal føle mestring ut fra sine forutsetninger akkurat denne dagen, sier Hanne.
De er begge enige om at de viktigste erfaringene de tar med seg er å kunne utfordre sine egne grenser, den gode følelsen av å mestre og oppleve egen seier, men ikke minst samholdet og fellesskapet som er viktig for at man også skal hjelpe andre til å føle det samme.
– Jeg sa til Hanne da jeg kom opp til toppen at dette gjør jeg aldri igjen, for jeg har aldri vært så sliten. Men nå er det glemt, så vi får se om vi setter oss nye mål, avslutter Camilla Nygaard leende.
